13. Desember 2010 - av Caroline Olsen

Durarara!! er mest sannsynlig en av de største seriene i nået. Likevel slår det meg at den har gått mange hus forbi! Derfor velger jeg å ta for meg denne serien, selv om den er avsluttet, men
forhåpentligvis ikke glemt.

Durarara!! er basert på en light-novel serie skrevet av Ryohgo Narita, og illustrert av Suzuhito Yasuda.
Det er utgitt 8 volum av bøkene. Mangaversjonen av Akiyo Satorigi ble utgitt via Monthly Gfantasy i 2009 – og holder fortsatt på. Mens animeserien som spinner over 24 episoder gikk på Japanske tv-
skjermer fra Januar til Juli 2010.



Om serien:
Mikado Ryūgamine lengter etter bylivet.En invitasjon fra kompisen Masaomi, fører til at han
bytter skole, og flytter til Ikebukuro, Tokyo.
Masaomi advarer ham om folk han ikke bør involvere seg med i byen; en mystisk man i
bartender-uniform; Shizuo, informanten Izaya, og en gjeng ved navn ’Dollars’. På toppen av
det hele, bevitner Mikado en moderne legende, og det på sin første dag i byen: den beryktede
hodeløse rytter – på motorsykkel.

Historien følger alle karakterene i serien, og knytter dem sammen, med en rød tråd som leder
fram til en større del av plottet, som bygger på informasjonen hver av karakterene sitter på.

Durarara!! er som manga relativt langdryg, delvis fordi den utgis sporadisk, og det er vanskelig å følge
med fra kapittel til kapittel. Animeserien derimot, river tak i deg fra førtste øyeblikk. Med en gang
Theatre Brooks ’Uragiri no yuuyake’ lyder fra høytalerne, og vi blir presentert for karakterene èn
etter èn i vignetten, bare vet man at dette kommer til å bli bra.

Serien mangler ikke på mysterier, plot-twists, hysterisk morsomme situasjoner og tankevekkere.
Her og der roer episodene ned, slik at man kan reflektere over hva som har skjedd, og binde sammen
mer eller mindre løse tråder, som ender opp med å knytte enda flere av karakterene sammen, og
nettet strammer seg.

Hvilken side er Izaya på?
Hvem er lederen av Dollars?
Hvem er egentlig Celty?

Spørsmål blir stilt og besvart i et rasende, fargerikt tempo.
Durarara!! mangler bare èn ting: en avslutning.
For oss som ikke er flytende nok i Japansk til å kunne lese bøkene, er det bare å smøre seg med
tålmodighet, og vente på fortsettelsen av mangaen, for å se hvordan alt ender.

Jeg for min del krysser fingrene i håp om en sesong to!

Les resten av Carolines saker HER.

25. November 2010 - fra Hans Ivar Stordals BLOGG
Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?

Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.

Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.

Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri avTwin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.

Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.

Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.

Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.

Det å være “formfullendt” er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20-25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til åavslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.

Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster - at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.

Hentet (med tillatelse) fra Hans Ivar Stordals BLOGG.

13. November 2010 - av Caroline Olsen

Det var ved et rent uhell jeg snublet over MM! (えむえむっ!), og den minimalistiske
tittelen gjorde meg såpass nyskjerrig at jeg heiv meg over de 4 episodene som hittil er utkommet.

Beskrivelsen av serien er som følger:

Sado Taro er masochist (Red: oh the irony), og går på skolen sammen med kompisen,
Tatsukichi Hayama. Taro forelsker seg i ei jente, som viser seg å være Tatsukichi i drag.

Taro vil bli kvitt masochismen sin, så han kan tilstå følelsene sine for henne, så han går til
skolens ’Voluntary Club’ for hjelp. Der møter han Mio Isurugi, en selverklært gudinne, og Arashiko
Yuno, jenta som gjorde ham til masochist.

Genderbender-fan som jeg er, regnet jeg med at serien kom til å falle meg i smak tvert. Men MM!
byr på en god del overraskelser. Det som blir presentert som en del av hovedplottet, blir fort allmen
kjent, og serien får nytt fokus.
Dette var for meg noe skuffende først, men serien har fortsatt potensiale, så jeg kom meg da
gjennom de neste episodene også.

Intrykket jeg sitter igjen med, er noe blandet.
Når man har en viss forventning til en serie, og denne ikke infris, dukker det lett opp en bittersøt
følelse, selv om det ikke er noe feil med serien.

MM! Tar seg derimot opp igjen – for så å falle litt. Alt etter som.
På mange måter finnes det her noe for de fleste: morsomme situasjoner, søte situasjoner, alvorlige

tema, og bøttevis med fanservice.
Det er nok fanservicen MM! flyter mest på så langt. Selv om det tas opp noen mer alvorlige tema i
serien, har ikke disse blitt spesielt utdypet enda (dog, etter 4 episoder kan man kanskje ikke forvente
det), og hovedfokuset ligger på mer eller mindre morsomme situasjoner hvor Taro får juling av ei
jente – og liker det.
Mesteparten av disse faller litt gjennom for min del – men når det kommer til serier av denne typen
ligger lista for min del litt høyt etter å ha ledd så jeg grein av Strawberry 100%..
Som seg hør og bør for denne typen anime, spilles det heftig på korte skjørt, søte jenter for alle
smaker, og både søte og litt mer hysteriske situasjoner.
Persongalleriet er sammensatt av stereotyper; den sjefende jenta som klasker til deg når hun føler
for det; den sjenerte og tilbakeholdne jenta, den energiske og til tider irriterende, og hovedpersonen
som er en typisk sjenert gutt – dog med sin dårlig skjulte masochistiske side.
Alle disse aspektene kommer klart frem i vignetten, som i tillegg til å vise hva serien har å by på,
inneholder den fiffige detaljen at den lister hvilke staff-medlemmer som er S og M i rulletekstene.

Et friskt pust kommer i form av Tatsukichi – som er en godbit for de kvinnelige fansene i seg selv;
hans mannlige rolle er relativt tilbaketrukken, men hans kvinnelige alter ego framstår som en typisk
shy-girl, bare for å ha en twisted personlighet, og egentlig virke like gæren som Mio.

Jeg vil ikke si at MM! er noen listetopper for min del, ikke enda hvertfall, men den har definitivt
underholdnsingsverdi. Det er ikke animen for deg dersom du søker etter dyp og seriøs anime - men
har du lyst på noe som er litt lettere, er den kanskje verdt å sjekke ut?
Hvis du er som meg, med en svakhet for lighthearted ecchi og harem-anime, og du liker serier av
typen He is my Master, kan du nok falle for MM!.
Jeg har lyst til å håpe på en dypere storyline, og utforskning av de mørkere aspektene i serien etter
hvert, men jeg tror ikke man kan regne med at det blir en dominerende faktor.

Nå skal det også sies at jeg ikke har vært borti mangaen, og derfor ikke aner noe om plottets
utvikling. Det jeg derimot vet, er at serier av denne typen ofte ikke forandrer seg mye fra den første
episoden til den siste – særlig når mangaen ikke er avsluttet, og gir animeen rom for en åpen slutt.

3. November 2010 - av Caroline Olsen

Kjære artsfrender; barn av 80- og 90-tallet. Visste dere at det finnes en Teenage Mutant Ninja Turtles anime?
Det gjorde ikke jeg, men jeg snublet over den, og deretter lot jeg den ligge leeenge på harddisken min, i frykt for hva jeg kunne finne hvis jeg valgte å åpne videofilene.


Det første jeg vil si til dere med bånd til den gamle serien (den gamle ja, fra 1987!)... Legg fra
dere alle forventninger og formeninger. Gå imot denne OVA serien med et åpent sinn...Dere
kommer til å trenge det.
Jeg kunne begått fullstendig slakt av denne serien, kanskje burde jeg det? Og jeg aksepterer
potensielle dødstrusler av skuffede TMNT-fans etter å ha lest det jeg nå skal prøve å få sagt:

Hva får du hvis du blander TMNT med Transformers, Power Rangers, klassisk anime
slapstick, og noe som minner mest om en blanding av Navi og Sailormoon?
Jo, du får Myūtanto Tātoruzu: Chōjin Densetsu Hen, eller ganske enkelt Teenage Mutant Ninja

Turtles: Legend of the Supermutants.
OVA-serien er basert på leketøyserien Metal Mutation, som kun ble produsert i Japan, og episodene
kom ut på VHS henholdsvis i 1996 og 1997.

I utgangspunktet var jeg positiv til disse to episodene; hovedsaklig fordi jeg ikke visste noe om dem,
utenom det opplagte: Turtles, i anime form! Det må jo bli bra...Eller?

La oss ta det positive først: Japanerne svikter ikke når det kommer til animasjon og seiyuus.
Karakterene som vi kjenner og er glad i; skilpaddene selv, Splinter, Shredder, Bebop og Rocksteady
ser alle ut akkurat som de gjør i den orginale serien. Det er vanskelig å se at de er animert av noen
helt andre. April derimot er søtere i den Japanske OVA-serien enn i den orginale, etter min mening.
På tross av at animasjonen er svært lik den amerikanske tegneserien, vil jeg påstå at alt flyter bedre,
og at lyden er mye skarpere og bedre enn i både norsk og amerikansk versjon. Jeg liker å tro at dette
kommer av at tegneserier er mer serious business i Japan enn i vesten.

Det eneste som er skuffende sånn sett, er musikken. Japanerne har valgt å erstatte den klassiske
åpningssangen, med noe som hverken gir mye mening, eller er catchy. Men dem om det.
Animasjonen kan man hvertfall ikke klage på.

Derimot kan man klage på mye annet:

Finnes det et univers der det egentlig er akseptabelt at Krang kaller Shredder–chan, eller at Turtles
mottar kommandoer fra en utenomjordisk fairy?
Kanskje ikke. Men jeg ler så jeg griner av hele greia.
Det er kanskje ikke passende med typiske anime-stunts som sweatdrops, sjarmerende dumskap og
fugler som flyr rundt og roper ’aho’ (”idiot”)..

Men alle disse tingene ender opp med å skape en blanding av to ting jeg elsker: anime, og TMNT, så
jeg klarer ikke å mislike det heller.

Derimot er jeg svært usikker på hva jeg egentlig synes om at Leo og de andre, ved hjelp av en magisk
krystall kan gjøre seg om til super-turtles, noe som gjør dem bokstavelig talt skaprere i kantene,
høyere, tynnere....og like Gundam-figurer.
Jeg vet heller ikke hva jeg synes om det magiske speilet som gjør at de får metalliske drakter som gir
dem spesielle evner (som minner veldig om Dragon Ball), og også dyreform.
Power Rangers anyone?

Akkurat disse tingene kunne jeg nok ha styrt meg for.
Det ville vært intressant å se Japanernes svar på den opprinnelige serien, med mer (seriøst) trykk på
Ninja-aspektet.
Mangelen på det kjente og kjære gjør dermed Teenage Mutant Ninja Turtles: Legend of the
Supermutants til en stor skuffelse for alle gamle fans.

Men, dersom man ser bort i fra dette (noe som sikkert er vanskelig for noen), så er det til sammen 40
virkelig underholdende minutter.
Bare det å få se denne nye siden ved Shredder, var for min del verdt det.

Jeg er klar over at mange kommer til å ha en helt annen formening. Men som sagt, prøv å legg til
sides alt du har av negative tanker, og ta det for det det er; en smørje av Japans beste oppskrifter på
hit-anime, blandet med en amerikansk klassiker, i et forsøk på å melke kua for alt den er verdt...

Men en underholdende sådan! ^__^

av V. Karina Sterzel
Endelig ferdig ...

Mangaen er endelig ferdig etter 8 års med arbeid for mangaka Bisco Hatori. Mangaen ble først publisert i shoujobladet LaLa fra Hakusensha Inc i 2003. Siden har bare mangaen vokst større og større, helt til i 2006 gav de ut en 26 episodes anime serie. Selv om mangaen fortsetter der anime slapp, har Ouran fått en stor fanbase innenfor og utenfor japan.



Serien som bryter med de stereotypiske trekk for en shoujo manga , handler i korte trekk
om Haruhi Fujioka, en stipend elev ved Ouran High School , og en dag knuser hun en vase verdt 8 millioner yen til den mystisk vertsklubben, som består av 6 medlemmer kjekke, velstående medlemmer . Vertsklubben tar Haruhi for å være en gutt og behandler henne som klubbens hund til hun har nedbetalt vasen, men til klubbens overraskelse blir hun en stor suksess hos de kvinnelige studentene. Så klubben bestemmer seg for å fortsette narrespille.

Fansens respons til serien slutten ¨Det har vært en langt løp men Ouran slutter aldri å få meg til å le, i
tilegg klarer serien å oppgå en fantastisk og fascinerende handling. ¨ Ouran kommer alltid til og være
Ouran¨

Har du ikke sett eller lest den fra før bør du gjøre det nå…

Kilder: http://www.mangaupdates.com/series.html?id=947
http://www.animenewsnetwork.com/encyclopedia/manga.php?id=5075

Les flere manga og animenyheter HER.

27. Oktober 2010 - av Caroline Olsen

Den bittelille byen Sotoba ligger øde til mellom fjellene. Det snakkes om at byen er ’omringet av død’, men det er bare et ordtak. Inntil familien Kirishiki flytter til byen. De bosetter seg midt på natten –på den gamle Kanemasa eiendommen, i noe som mest ligner på et gammelt Europeisk slott, som troner over byen.

Tenåringsjenta Megumi Shimizu vil intet mer enn bort fra byen og den bondske livsstilen. Hun blir fascinert av disse menneskene som overhode ikke passer inn i det gammeldagse livet i Sotoba, og tar turen opp til det gamle slottet.

Dette blir starten på Sotobas mareritt: Megumi blir funnet i skogen, anemisk og nesten livløs.
Derfra eskalerer det, og en etter en blir innbyggerne i Sotoba syke; tilsynelatende av en influensa-
lignende epidemi som gjør dem anemiske og svake, og til slutt tar livet av dem.

Landsbyens lege Toshio Ozaki gjør sitt beste for å hjelpe de syke og løse mysteriet, som virker mer og
mer nytteløst. Sammen med byens prest, Seishin diskuterer han fram og tilbake hva som kan være
årsaken til at flere og flere blir infiserte og dør, tilsynelatende uten grunn.

På sidelinjen står tenåringsgutten Natsuno Yuuki, som har opplevd underlige og uforklarlige ting så
lenge dødsfallene har pågått, og han er ikke den eneste. Sakte men sikkert begynner fornuft å gi
etter for det som bare kan være fantasi:

Er det virkelig snakk om en epidemi, eller er det noe annet som er på ferde? Kan det virkelig være
okiyagari – levende døde det er snakk om?

Shiki er opprinnelig en horror-novel skrevet av Fuyumi Ono, men ble gitt ut som en manga i 2007 av

Shueisha, fortsatt med Ono som manusforfatter.
Illustrasjonene, gjort av Ryu Fujisaki er nesten grunn i seg selv til å plukke opp mangaen, som
hovedsaklig faller inn under shonen sjangeren. Selv om det også betegnes som en Horror-manga.
I juli dukket også Shiki opp som anime-serie. Serien vises på Fuji TV, som så langt har sendt 13 av 22
episoder.

I disse Halloween tider anbefaler jeg Shiki på det sterkeste!
Selv om dette er en serie som kan være litt treg her og der, griper den virkelig tak i deg i løpet av
kort tid. Animeen gjør heller ikke noen særlig store avvik fra mangaen så langt, og begge versjoner
holder på spenningen enn så lenge.

Shiki er definitivt verdt å sjekke ut hvis du liker mystisk og litt mørk manga. Og ikke minst en særegen
tegnestil!

25. Oktober 2010 - av Trond Gulvik Larsen
Appleseed XIII er navnet på en ny 13 episoders data-animert tv-serie basert på Masamune Shirows manga Appleseed. Serien skal ikke være en etterfølger til filmene Appleseed og Appleseed: Ex Machina, men serien skal animeres på samme måte. Animasjonen er det Jinni’s Animation Studios i samarbeid med Production I.G. som skal stå for. Production I.G. er bl.a. kjent for den glimrende serien Ghost in the Shell: Stand Alone Complex også basert på filmene Ghost in the shell og Ghost in the shell 2 som igjen er basert på en Shirows manga med samme navn. Atsushi Takeuchi som designet mekanikken i den første data-animerte Appleseed-filmen vender tilbake til dette universet for å gjøre samme jobben for tv-serien.

I korte trekk handler Appleseed om Deunan Knute og hennes venn kyborgen Briareos i en postapokalyptisk fremtid etter nok en verdenskrig. Begge får jobb i byen Olympus som politifolk i antiterrortroppen utfra sine erfaringer som soldater under krigen. Olympus er en av flere byer rundt på Jorda som bygges opp fra asken for å hjelpe menneskene tilbake på bena. Byen styres av en datamaskin og en rekke androider. Androidene er en del av byens innbyggere og er der for å hjelpe menneskene med å kvitte seg med sine krigerske tendenser.

Serien forventes å få premiere utpå vårparten 2011.

Kilde: http://www.animenewsnetwork.com/news/2010-10-24/appleseed-xiii-cg-anime-series-green-lit-for-next-spring

15. September 2010
Gal Gun er et såkalt on-rail skytespill der du spiller den mest populære gutten på skolen. Han skal få jentenes oppmerksomhet og det gjør han ved å skyte dem med hjerter, blomster og feromoner. Det skriver Eurogamer.
Sjekk ut hjemmesiden til spillet HER.
Les mer om spillet på gamer.no

1. August 2010

Du som digger Manga! Kom deg til Sub Scenes kafé i Oslo. Der finner du et bibliotek med over 300 mangabøker som du kan lese, mens du slurper i deg en deilig kopp kaffe, en økologisk drikk eller en alkoholfri øl!
Sub Scene finner du i en sidegate til Karl Johan.

Adressen er:
Kirkegata 34
0153 Oslo


Leit etter skiltet!
PS: Åpner igjen etter sommeren!

Info om kafeen deres finner du HER.